Herregud. Så jækla fin du er.

Vi satt der. Så i taket, veggen, gulvet. Visste at det uunngåelige øyeblikket nærmet seg sekund for sekund. Ok, sa du.

Det var slik det begynte. Og slik det kom til å slutte. Den dagen.

Vi skjønte det ikke selv. At det som var ikke kom til å være, at det aldri var. Hvem er du, og hva er det du vil? Du spurte med en genuin nysgjerrighet, men jeg forstod at du ikke ønsket å høre min genuine ærlighet.

Skuldertrekk på skuldertrekk. På den måten du ikke kunne fordra. Stillheten var ikke ubehagelig. Mer uunnværlig.

Så himla synd at det hvert øyeblikk kommer til å være over.

Du får ikke dra meg med deg, sa du. Det fortjener jeg ikke. Ikke jeg heller, tenkte jeg.

Selv om jeg fikk vondt i magen av å tenke på hvor vakker du var når du trodde deg alene i øyeblikket. Hvor mye det verket i hjertet når du ubevisst førte meg ut i intet. Hvor ekkelt det var å innse at du aldri var den du ville være. Den jeg ville at du skulle være. Den jeg trengte.

Vi sa det aldri høyt. Tanken var vårt våpen i en fortapt kamp om hverandre.

Ok, sier du. Og jeg har skjønt det nå. Jeg skjønner akkurat hva du mener.