…

Jeg leser om det desentraliserte selvet og om hvordan du kun er den du er i den prosessen hvor du forteller deg selv eller andre at du er. Vi lever kun i nuet – det vil si at vi hvert sekund vi gir opp bevisstheten fra sekundet før. Og så tenker jeg på øyeblikket. Og om øyeblikk som blir til minner. Og på hvordan det er mulig å kjenne på følelser knyttet til øyeblikkene og erindre minnene, men at vi aldri får tilbake det levende øyeblikket. Og jeg tenker på dama jeg hørte på radioen i dag. Som hadde mistet moren sin til kreft. Og som nektet å ta inn over seg at hun var borte, fordi da ble hun nødt til å ta til takke med minnene av øyeblikkene. Hun mente at det var bedre å leve i fornektelse – hun levde livet som om moren fremdeles vannet blomster, tørket støv og heklet duker. På en måte skjønner jeg hvor hun kommer fra, selv om jeg ikke mener at det er løsningen på det hele. Men det er faen så trist å innse. At minner – uansett hvor gode de er  – aldri kommer til å føles like ekte som øyeblikket de er resultatet av.