Helt fra jeg var liten har jeg vært jenta som ikke tør. Jenta som alltid har spurt en ekstra gang om det virkelig er trygt å klatre opp det klatrestativet eller om det er så lurt å hoppe ned trappene to trappetrinn om gangen. Men det gjelder ikke bare fysiske prøvelser. Det verste har i alle år vært presentasjoner, uansett form. Både foredrag foran klassen, idémyldringer og generelt situasjoner hvor jeg har vært nødt til å ytre egne tanker og meninger har vært vanskelige. Det ubehaget jeg føler i forbindelse med den oppgaven jeg skal utføre, er en følelse jeg ikke unner noen – selv ikke min verste fiende.

De kaller det prestasjonsangst. Å være mer enn “vanlig” bekymret for utfallet av det som skal presteres. Men bekymret er virkelig ikke en dekkende nok beskrivelse. Livredd, er vel mer passende. Og utrolig slitsomt. Man er hele tiden nødt til å vurdere alle mulige utfall opp og ned i mente. Er det ca like stor sannsynlighet for at man feiler og mislykkes enn at man lykkes, utløses det en helt ekstremt ekkel følelse i hele meg og sjansen er stor for at jeg lar være å ta utfordringen dersom det er en mulighet. Et prakteksemplar på dette er dating. Jeg får totalt noia av det. Tanken på å måtte fremstille meg selv på best mulig måte til helt ukjente mennesker gjør at jeg fremstår som en introvert jente som har vanskeligheter med å “loosen up”, på godt norsk.

Det som har utløst prestasjonsangsten min i det siste, er i forbindelse med jobb. Det er egentlig en praksisplass hvor jeg skal tilegne meg erfaring og hvor jeg da altså skal teste mitt teoretiske grunnlag fra studiene. Vi får tildelt ulike oppgaver hver dag, og allerede her melder problemet seg. Hva om jeg ikke får det til? Jeg har jo ikke nok kunnskaper om dette. Hvordan kommer kollegaene mine til å se på meg dersom jeg ikke lykkes i oppdraget? Og så videre, og så videre. Og jeg merker at det hemmer meg vanvittig mye. Teit? Ja. Vanskelig å gjøre noe med? Ja. Ville jeg endret det om jeg kunne? Ja. Trenger jeg hjelp? Definitivt, ja.

Så ja, hjelp?