Jeg liker ikke folk. Og som Loes Doppler liker jeg heller ikke det de gjør, det de er eller det de sier. Og sånn er det bare. Mamma har flere ganger spurt meg hvor denne forakten kommer fra og hva den innebærer, og hver gang har jeg mislykkes i å forklare. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke liker folk. Det eneste jeg vet er at de fleste irriterer skjorta av meg. Jeg har dessverre ikke kommet til det stadiet der jeg blir apatisk til alle enda, jeg har heller en tendens til å la meg affisere i ualminnelige grader.

Jeg skal allikevel prøve og gjøre det litt klarere hvorfor menneskeheten går meg sånn på nervene. Hvorfor jeg av og til skulle ønske at jeg var ene og alene på denne jord. Misforstå meg rett, jeg har et filter. En slags intimsone hva gjelder toleranse for mennesker. Så jeg takler både familien og vennene mine. Jeg har lært meg å like mine nære og kjære, heldigvis. Men med resten av gjengen, er det verre med. Eksempelvis var jeg på klassefest i går. Klassen min er typisk, vi er delte i små gjenger. Jeg har egentlig ikke hatt så veldig mye med de andre i klassen å gjøre, bortsett fra de i “min gjeng”. I går ble det konsumert en del alkoholholdig væske, og som ofte ellers i den forbindelse blir det å utveksle ord med tilfeldige en terskel det er mye lettere å overstige. Og jeg merket at jeg holdt på å klikke i vinkel. Denne falskheten, den påtatte hyggeligheten.

Så en ting jeg ikke synes noe om er altså det at vi (nei, jeg hever meg ikke over menneskeheten) alltid må prøve så hardt. Være best, kulest, snillest, søtest, smartest. Disse evigvarende forsøkene på å tilfredsstille andre på best mulig måte. Hvorfor? Burde det ikke være nok å bare være? Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt når jeg må innse at vi er altfor sosialt bundet. Takk og farvel til det sosialt uavhengige mennesket.

I wish that I could hide away
And find a wall to bang my brains