Jeg så en dokumentar på NRK i dag. Om 35 år gamle Erle Kylllingmark. Som først mistet mannen sin til kreften. Et og et halvt år etterpå får moren samme diagnose. Mot alle odds blir moren etter hvert friskmeldt, men tragisk nok krever en massiv og dyp depresjon livet hennes.

I dokumentaren sa moren noe som fikk meg til å tenke videre på dette med å leve – og det å dø. Hun sa at i et større perspektiv, så vil det ikke være stor forskjell på det å dø av alderdom og det å dø tidligere i livet. Hun mente at når man nådde en viss alder ville man komme til et punkt hvor man hadde opplevd alt det vesentlige i livet, og resten av livet ville dermed bli en repetisjon.

Jeg får helt noia av det synet på livet og døden. Jeg klarer egentlig ikke å forholde meg ordentlig til døden. Ja, jeg har hatt kjæledyr som en og annen gang har måttet takke for seg. Mormoren min døde da jeg var 7 år. Det eneste jeg husker er at jeg gjemte meg bak en dør fordi jeg ikke ville gråte. Jeg husker ikke om jeg var trist. Jeg regner med at jeg var det, men jeg klarer ikke kjenne på følelsen. Jeg mistet en venninne da jeg gikk i 8. klasse. Jeg husker vi fikk vite det i klasserommet, rett etter at det hadde skjedd i svømmehallen vår. Jeg ringte hjem til mamma, gråtkvalt. Klumpen i magen forsvant overraskende fort. Det var kjempetrist, men ikke noe jeg klarte å fordøye skikkelig.

Er det tilfeldig at det ikke var jeg, men den spinkle gutten på 14 år som ble påkjørt og drept i trafikken? Var det meningen at hun damen som også var mor og kone skulle drukne i isvann? Har vi en skjebne, en vei som er staket ut for oss? Spiller det ingen rolle hva jeg utretter i livet, er alle mine valg allerede tatt? Blir jeg lurt til å tro at jeg selv bestemmer over mitt eget liv? Eller gjør jeg det? Får alt jeg gjør konsekvenser? Finnes karma? Skal jeg gjøre mot andre det jeg vil at andre skal gjøre mot meg?

Jeg vil ikke dø. Jeg orker ikke tanken på å ikke finnes mer. Jeg vet ikke engang hva jeg tror skjer etter min tid på denne jord. Jeg håper at det er noe ufattelig vakkert. Jeg frykter at det ikke finnes noe mer. I forhold til døden er det å ikke eksistere, det å bare bli borte, min største frykt. Jeg er redd.Og jeg innrømmer det uten problemer.  Jeg er redd for å forsvinne fra minnet til mennesker jeg er glad i. Jeg er redd for hvordan det vil føles å dø.

Men jeg kommer ingen vei med å kun være redd hele livet. Vi vet alle at vi en gang kommer til å dø. Livet er skjørere enn vi tror, og jeg føler (som Eels) at det kanskje er på tide å leve. Ved å lage minner. Ved å ta vare på minner. Gjøre det vi føler for, fordi vi har lyst til å gjøre det. Og bare derfor. Være oss selv hele tiden. Ikke tenke for mye på konsekvenser og hva om, hvis og dersom. Vanskeligere sagt enn gjort, sier du? Fullstendig enig. Men jeg vil prøve allikevel. Because I’m worth it! (haha?)