I see a darkness

Herregud. Så jækla fin du er.

Vi satt der. Så i taket, veggen, gulvet. Visste at det uunngåelige øyeblikket nærmet seg sekund for sekund. Ok, sa du.

Det var slik det begynte. Og slik det kom til å slutte. Den dagen.

Vi skjønte det ikke selv. At det som var ikke kom til å være, at det aldri var. Hvem er du, og hva er det du vil? Du spurte med en genuin nysgjerrighet, men jeg forstod at du ikke ønsket å høre min genuine ærlighet.

Skuldertrekk på skuldertrekk. På den måten du ikke kunne fordra. Stillheten var ikke ubehagelig. Mer uunnværlig.

Så himla synd at det hvert øyeblikk kommer til å være over.

Du får ikke dra meg med deg, sa du. Det fortjener jeg ikke. Ikke jeg heller, tenkte jeg.

Selv om jeg fikk vondt i magen av å tenke på hvor vakker du var når du trodde deg alene i øyeblikket. Hvor mye det verket i hjertet når du ubevisst førte meg ut i intet. Hvor ekkelt det var å innse at du aldri var den du ville være. Den jeg ville at du skulle være. Den jeg trengte.

Vi sa det aldri høyt. Tanken var vårt våpen i en fortapt kamp om hverandre.

Ok, sier du. Og jeg har skjønt det nå. Jeg skjønner akkurat hva du mener.

Dealing with feelings – or lack thereof?

Av og til tror jeg at jeg mangler følelser.  At alt jeg føler bare er på liksom. At sommerfuglene i magen egentlig bare er kjemiske reaksjoner. Og at brannen i hjertet mitt kun er tomme hjerteslag.

Jeg er farlig kald.  All empati skjer på mine premisser. Sympati eier jeg ikke. Jeg føler meg overraskende ofte falsk.

Burde jeg være bekymret?

…

Jeg leser om det desentraliserte selvet og om hvordan du kun er den du er i den prosessen hvor du forteller deg selv eller andre at du er. Vi lever kun i nuet – det vil si at vi hvert sekund vi gir opp bevisstheten fra sekundet før. Og så tenker jeg på øyeblikket. Og om øyeblikk som blir til minner. Og på hvordan det er mulig å kjenne på følelser knyttet til øyeblikkene og erindre minnene, men at vi aldri får tilbake det levende øyeblikket. Og jeg tenker på dama jeg hørte på radioen i dag. Som hadde mistet moren sin til kreft. Og som nektet å ta inn over seg at hun var borte, fordi da ble hun nødt til å ta til takke med minnene av øyeblikkene. Hun mente at det var bedre å leve i fornektelse – hun levde livet som om moren fremdeles vannet blomster, tørket støv og heklet duker. På en måte skjønner jeg hvor hun kommer fra, selv om jeg ikke mener at det er løsningen på det hele. Men det er faen så trist å innse. At minner – uansett hvor gode de er  – aldri kommer til å føles like ekte som øyeblikket de er resultatet av.

now I´m becoming the one I´m most scared of being

Det kunne vært slik: Jeg våkner av at han styrker meg lett over armen. Jeg snur meg mot ham, krøller meg sammen som en liten ball og passer perfekt i armene hans. Vi ligger slik helt til han sier at vi må stå opp før det er natta igjen. Han lager frokost til oss mens jeg tar meg en dusj. Jeg sniker meg inn på kjøkkenet for å se på han og kjenner at jeg blir varm i hele kroppen av hver eneste bevegelse han gjør. Han later som at han ikke merker at jeg har sneket meg inn mens smilet leker i munnviken hans. Plutselig snur han seg mot meg og løfter meg høyt. Tulling roper jeg mens jeg fniser meg rød i kinnene. Han slipper meg ned og gir meg et nuss på nesen samtidig som han gir meg avisen han vet jeg pleier å lese under frokosten. Vi leser hver vår del av avisen før vi bytter del. Jeg skal akkurat til å strekke meg for å ta en skive til men han kommer meg i forkjøpet og rekker meg brødkurven og sier at jeg burde vite at han er tankeleser til nå. Jeg fnyser det bort selv om jeg vet at det er sant. Han kjenner meg best. Vi forlater leiligheten samtidig og før vi går hver til vårt rekker han meg nistepakken han har smurt til meg mens jeg var opptatt med jenteting som han kaller det. Jeg kaller ham for tulling igjen til tross for at jeg kjenner hjertet mitt hoppe høyt av glede. Han sier at han godt kan være tulling så lenge han er min tulling og jeg vet at det er sant. Han elsker meg. Tullingen.

Slik er det: Det eksisterer ingen tulling.

Kan prestasjonsangsten være så snill å dø?

Helt fra jeg var liten har jeg vært jenta som ikke tør. Jenta som alltid har spurt en ekstra gang om det virkelig er trygt å klatre opp det klatrestativet eller om det er så lurt å hoppe ned trappene to trappetrinn om gangen. Men det gjelder ikke bare fysiske prøvelser. Det verste har i alle år vært presentasjoner, uansett form. Både foredrag foran klassen, idémyldringer og generelt situasjoner hvor jeg har vært nødt til å ytre egne tanker og meninger har vært vanskelige. Det ubehaget jeg føler i forbindelse med den oppgaven jeg skal utføre, er en følelse jeg ikke unner noen – selv ikke min verste fiende.

De kaller det prestasjonsangst. Å være mer enn “vanlig” bekymret for utfallet av det som skal presteres. Men bekymret er virkelig ikke en dekkende nok beskrivelse. Livredd, er vel mer passende. Og utrolig slitsomt. Man er hele tiden nødt til å vurdere alle mulige utfall opp og ned i mente. Er det ca like stor sannsynlighet for at man feiler og mislykkes enn at man lykkes, utløses det en helt ekstremt ekkel følelse i hele meg og sjansen er stor for at jeg lar være å ta utfordringen dersom det er en mulighet. Et prakteksemplar på dette er dating. Jeg får totalt noia av det. Tanken på å måtte fremstille meg selv på best mulig måte til helt ukjente mennesker gjør at jeg fremstår som en introvert jente som har vanskeligheter med å “loosen up”, på godt norsk.

Det som har utløst prestasjonsangsten min i det siste, er i forbindelse med jobb. Det er egentlig en praksisplass hvor jeg skal tilegne meg erfaring og hvor jeg da altså skal teste mitt teoretiske grunnlag fra studiene. Vi får tildelt ulike oppgaver hver dag, og allerede her melder problemet seg. Hva om jeg ikke får det til? Jeg har jo ikke nok kunnskaper om dette. Hvordan kommer kollegaene mine til å se på meg dersom jeg ikke lykkes i oppdraget? Og så videre, og så videre. Og jeg merker at det hemmer meg vanvittig mye. Teit? Ja. Vanskelig å gjøre noe med? Ja. Ville jeg endret det om jeg kunne? Ja. Trenger jeg hjelp? Definitivt, ja.

Så ja, hjelp?

That goddamn social life, it’s torture dressed as fun.

Jeg liker ikke folk. Og som Loes Doppler liker jeg heller ikke det de gjør, det de er eller det de sier. Og sånn er det bare. Mamma har flere ganger spurt meg hvor denne forakten kommer fra og hva den innebærer, og hver gang har jeg mislykkes i å forklare. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke liker folk. Det eneste jeg vet er at de fleste irriterer skjorta av meg. Jeg har dessverre ikke kommet til det stadiet der jeg blir apatisk til alle enda, jeg har heller en tendens til å la meg affisere i ualminnelige grader.

Jeg skal allikevel prøve og gjøre det litt klarere hvorfor menneskeheten går meg sånn på nervene. Hvorfor jeg av og til skulle ønske at jeg var ene og alene på denne jord. Misforstå meg rett, jeg har et filter. En slags intimsone hva gjelder toleranse for mennesker. Så jeg takler både familien og vennene mine. Jeg har lært meg å like mine nære og kjære, heldigvis. Men med resten av gjengen, er det verre med. Eksempelvis var jeg på klassefest i går. Klassen min er typisk, vi er delte i små gjenger. Jeg har egentlig ikke hatt så veldig mye med de andre i klassen å gjøre, bortsett fra de i “min gjeng”. I går ble det konsumert en del alkoholholdig væske, og som ofte ellers i den forbindelse blir det å utveksle ord med tilfeldige en terskel det er mye lettere å overstige. Og jeg merket at jeg holdt på å klikke i vinkel. Denne falskheten, den påtatte hyggeligheten.

Så en ting jeg ikke synes noe om er altså det at vi (nei, jeg hever meg ikke over menneskeheten) alltid må prøve så hardt. Være best, kulest, snillest, søtest, smartest. Disse evigvarende forsøkene på å tilfredsstille andre på best mulig måte. Hvorfor? Burde det ikke være nok å bare være? Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt når jeg må innse at vi er altfor sosialt bundet. Takk og farvel til det sosialt uavhengige mennesket.

I wish that I could hide away
And find a wall to bang my brains

And I was thinking ’bout how everyone is dying. And maybe it is time to live.

Jeg så en dokumentar på NRK i dag. Om 35 år gamle Erle Kylllingmark. Som først mistet mannen sin til kreften. Et og et halvt år etterpå får moren samme diagnose. Mot alle odds blir moren etter hvert friskmeldt, men tragisk nok krever en massiv og dyp depresjon livet hennes.

I dokumentaren sa moren noe som fikk meg til å tenke videre på dette med å leve – og det å dø. Hun sa at i et større perspektiv, så vil det ikke være stor forskjell på det å dø av alderdom og det å dø tidligere i livet. Hun mente at når man nådde en viss alder ville man komme til et punkt hvor man hadde opplevd alt det vesentlige i livet, og resten av livet ville dermed bli en repetisjon.

Jeg får helt noia av det synet på livet og døden. Jeg klarer egentlig ikke å forholde meg ordentlig til døden. Ja, jeg har hatt kjæledyr som en og annen gang har måttet takke for seg. Mormoren min døde da jeg var 7 år. Det eneste jeg husker er at jeg gjemte meg bak en dør fordi jeg ikke ville gråte. Jeg husker ikke om jeg var trist. Jeg regner med at jeg var det, men jeg klarer ikke kjenne på følelsen. Jeg mistet en venninne da jeg gikk i 8. klasse. Jeg husker vi fikk vite det i klasserommet, rett etter at det hadde skjedd i svømmehallen vår. Jeg ringte hjem til mamma, gråtkvalt. Klumpen i magen forsvant overraskende fort. Det var kjempetrist, men ikke noe jeg klarte å fordøye skikkelig.

Er det tilfeldig at det ikke var jeg, men den spinkle gutten på 14 år som ble påkjørt og drept i trafikken? Var det meningen at hun damen som også var mor og kone skulle drukne i isvann? Har vi en skjebne, en vei som er staket ut for oss? Spiller det ingen rolle hva jeg utretter i livet, er alle mine valg allerede tatt? Blir jeg lurt til å tro at jeg selv bestemmer over mitt eget liv? Eller gjør jeg det? Får alt jeg gjør konsekvenser? Finnes karma? Skal jeg gjøre mot andre det jeg vil at andre skal gjøre mot meg?

Jeg vil ikke dø. Jeg orker ikke tanken på å ikke finnes mer. Jeg vet ikke engang hva jeg tror skjer etter min tid på denne jord. Jeg håper at det er noe ufattelig vakkert. Jeg frykter at det ikke finnes noe mer. I forhold til døden er det å ikke eksistere, det å bare bli borte, min største frykt. Jeg er redd.Og jeg innrømmer det uten problemer.  Jeg er redd for å forsvinne fra minnet til mennesker jeg er glad i. Jeg er redd for hvordan det vil føles å dø.

Men jeg kommer ingen vei med å kun være redd hele livet. Vi vet alle at vi en gang kommer til å dø. Livet er skjørere enn vi tror, og jeg føler (som Eels) at det kanskje er på tide å leve. Ved å lage minner. Ved å ta vare på minner. Gjøre det vi føler for, fordi vi har lyst til å gjøre det. Og bare derfor. Være oss selv hele tiden. Ikke tenke for mye på konsekvenser og hva om, hvis og dersom. Vanskeligere sagt enn gjort, sier du? Fullstendig enig. Men jeg vil prøve allikevel. Because I’m worth it! (haha?)

Og vi tenner våre lykter når det mørkner

Fra i morgen av kommer dagene mine til å være fylte med hva enn jeg ønsker. Jeg har juleferie. Jeg skal sove lenge uten å ha dårlig samvittighet. Jeg skal lage meg frokost og spise brødskive med krydderost og pepperoni-skinke. Og så skal jeg kanskje gå en tur. Til byen. Eller i parken. Eller til en venninne. Eller så skal jeg ikke gå noe sted. Jeg skal bare sitte inne og se filmer. Om han som tar på seg nissens klær og plutselig finner ut at han er den nye nissen for evig og alltid, og det er greit. Og så må jeg visst en tur til byen allikevel. Fordi jeg skal kjøpe julegaver. Og drikke kakao. Og når jeg kommer hjem fra byen skal drikke kakao igjen. Med masse krem sånn at kakaoen til slutt smaker mer krem enn sjokolade. Og så skal jeg åpne pakkekalenderen min. Og sjokoladekalenderen min. Og så skal jeg lese bok. Bøker. Jeg har så mange jeg burde og vil lese. Og når dag blir natt så skal jeg holde meg våken. Jeg kommer til å se i taket og bare være våken. Tenke på at livet egentlig er ganske fint, sånn sammenlignet med mange andres liv. Og når natt blir dag igjen så skal jeg stikke ned til han skjeggete, litt sjenerte =Oslo-fyren som alltid står utenfor butikken. Gi ham en klem. Og litt penger, for trist nok så er det vel det han blir gladest for. Så skal jeg gå hjem igjen og tenne lys. Jeg liker lys.

Snøkrystall-lykt i vinduet som minner meg på hvor vakkert det egentlig er med snø.

Lykter med engler på som lyser opp de mørke (dog likende) dagene i desember.

Adventsstake med forskjellige lukter som gjør meg varm og lun og glad og fin.

Og når jeg har kommet til det punktet at jeg ikke vet om det er dag eller natt, da skal jeg sove. Og tenke gode tanker. Og glede meg til jeg skal hjem til min kjære familie. Og plutselig er jeg der. Og det er komplett.

tankespinn

av og til føler jeg meg veldig alene. ikke ensom. bare alene. og jeg skjønner ikke hvorfor. jeg liker tilværelsen. ok. og tankene løper løpsk. de vet at jeg noen ganger skulle ønske at de ikke eksisterte. en tom tilværelse. det ville vel ikke være å foretrekke. spinner dere? tettere vev vet jeg ikke om jeg orker.

Won’t let you talk me, won’t let you talk me down.

Men altså, ærlig talt, hva er det dere vil?

For deg så var jeg tydeligvis ikke god nok. Du ville ikke ha meg. Jeg var for ung. Og minnet for mye om din kjære eks. Og jeg tror ikke at du likte at jeg bodde i kollektiv. Og at jeg ikke likte de posh’e stedene du pleide å gå ut på. Og jeg tror ikke du var så veldig glad i at jeg brukte mindre tid på badet enn deg (til mitt forsvar: Det er ikke så vanlig at gutter leker spa flere ganger i uken). Og du fikk skrekken da du oppdaget at jeg hadde falt for deg. Nå synes jeg at det er greit. Det har gått 10 måneder uten en lyd. Jeg vil ikke huske at du eksisterer.

Og for deg, vet jeg ikke helt hva jeg skal si.Vi snakket bra sammen – kunne sitte i timevis og bare prate om alt og ingenting. En dag var du ikke der lenger. Jeg vet ikke hva som gikk galt. Kanskje du ikke likte at jeg var ivrig da jeg snakket med deg. Kanskje du ikke likte at jeg lekte kul og tøff. Eller kanskje du ikke likte at jeg likte deg? Selv om jeg vet at du likte meg også. Jeg tror du fant ut at vi var for like – for det var vi virkelig. Det er også greit. 4 måneder går fort, jeg har ikke tillatt meg selv å tenke så ofte på deg. Du kan ikke ha tenkt på meg, for jeg har jo ikke hørt noe fra deg.

Hvorfor har dere plutselig, etter henholdsvis 10 og 4 måneder funnet ut at dere skal ta kontakt med meg? Er det en slags konspirasjon? Har jeg det for bra for dere, vil dere dra meg ned i det skitne hullet deres, tråkke på meg og forlate meg der som en misbrukt fange? Vær så snill, ikke svar. Jeg vil ikke høre at det egentlig er helt tilfeldig. At dere ikke har det så bra, men tenkte på stakkarslige, helt sikkert ensomme meg. At jeg sikkert er dum nok til å tilgi, fordi jeg falt så hardt den gang. En gang dum, alltid dum?

Jeg bare lurer, fordi jeg synes virkelig ikke at jeg fortjener det.